Erling Viksund‘s Reisebrev - Første halvdel av returen!

Første halvdel av Atlanterhavet ble utseilt på 12 døgn. Først 2 døgn med storkuling, deretter 9 døgn med stille hav, litt motvind og dorgefart, bortsett fra en natt med tropisk storm.

Den 12 mai kastet vi loss i Antiqua, N17 W62, å satte kursen mot vårt nordlige vendepunkt N31og W57.

Det ble et heller ublidt møte for Vagabond mellom Det Karibiskehav og Atlanterhavet. Sterk nordlig vind med 25 og helt opp til 35 knop, gav oss all den dramatikk vi kunne ønske. Med alle rev satt og nesten all kraft løst ut av seilene, holdt vi 6,5 knop i de to første døgnene av turen.

Å seile i tung Atlanterhavs dønninger, toppet med grov uberegnelig  grapsesjø og småskavl, er en våt og krevende øvelse på alle måter.  Vi følte det som om vi red på ville hester på en rodeobane.  Men etterhvert kom lang trening i sjøgang til nytte, og ingen benbrudd eller andre skader forekom.

Så  den tredje dagen kom hvilen med havblikk og tidvis litt flau motvind. Dette viste seg å bli en lang  hvileperiode, som varte fra den 14. til 23. mai. Vagabond holdt det gående på østlige kurser i "dorgefart", fra 3 til 4 knop. Med Yanmaren på under 1400 omdreininger er forbruket under 2 liter diesel pr time, og farten blir lett 3 til 4 knop, avhengig av strøm og vind. Har du storseilet oppe får du lett en knop ekstra.

Dette er noe å tenke på for motorbåtfolket. Man kan oppnå tre, til fire knop med to liter i timen, men setter du omdreiningen til 3000 er forbruket over ti liter i timen og du oppnår ikke mer en 6 til 8 knop på en tradisjonell deplasementsbåt. Dette vil si at du femdobler dieselforbruket, med å bare doble farten. Moralen er: bruk gasshendelen med fornuft, så har lommeboken, motoren og båten det godt, samt alle som er ombord det behagelig.

Å  reke rundt i Atlanterhavet i over en uke, var ikke det mest ønskelige.  Selv om det er aldri så behagelig med sol, bading, fisking og herlige temperaturer, som det er på disse breddegrader. Døgn etter døgn med  "Havblikk" blir kjedelig.  Selv om en blodfersk Tunfisk "Skipjack og Yellowfinn" lyser opp i tilværelsen, frister det ikke å ligge i ett "stille belte"  i over en uke. Vi ville gjerne seile og vinne flest mulige distanser, minutter nordover de over 1000 n mil vi hadde foran oss nordover mot første store kursendring på N 31 . 57.  I stedet ble det mer og mer østlig på N24.

Vi fikk oppleve en massiv tropisk storm natt til 20. mai, det var en nifs og litt dramatisk opplevelse.
Stormen åpenbarte seg først som vedvarende uhyggelige gule, nesten overnaturlige sammenhengende lyn, men  uten  torden. 90 grader ute i NØ horisont og vi ble fort klar over at her var det alvor i leken, for i løpet av en time hadde stormen bredt seg til 180 grader foran oss.

Farten var fryktinngytende. Vi gjorde oss klar for det verste og pakket i den vanntette nødsekken skipspapirer, pass, telefoner, kredittkort og penger. Nødpeilesendere, nødanker med olje og oljeduker. Overlevningdrakter, reserve- kanner med vann, og litt proviant ble klargjort til redningsflåten i alle tilfellers skyld.  Alle seil ble tatt ned og vi prøvde og vende kursen bort fra uværet, men til liten nytte. Snart var vi omringet, men heldigvis i utkanten. Vi kunne se stormens sentrum på radaren og det passerte oss på ca 1.5 til  2n mils avstand.

Stormens farge på radaren var også uhyggelig med gulfarge i sentrum og med blårød innramming. Selv om vi kom oss unna stormens sentrum fikk vi mer enn nok å gjøre, for ”lille” Vagabond på 43 fot danset   "Halling", med sterk uberegnelig vind fra alle kanter. Nå skulle Erling gjerne hatt sin langkjølte 31 fots Goldfish motorseiler, som ville gitt oss bedre styring i dette inferno med rokk og kav i svarte natten. Men for all del, Benetaus 43 fots Vagabond er en førsteklasses sjøbåt, og bygget i den høyeste klassen - A1.

De kan sine ting seilbåtkonstruktørene både med hensyn til seilpotensiale, sjødyktighet og ikke minst etter Erlings skjønn, produksjonsteknikk. Vi er en erfaring rikere og takker for alle gode forhåndsråd fra  mange hold, men Erling stolte nok mest egen erfaring. Naturligvis etter sitt samarbeid som båtbygger med kystens befolkning, særlig fiskerne, gjennom en liten menneskealder. Etter 6 til 7 timer var hele stormen over, og  Atlanterhavet vendte snart tilbake til sin bedagelige, rolige og litt kjedelige harmoni.

Så endelig ut på dagen den 22. mai fikk vi en svak sørøstligvind, og i det neste døgn tilbakela vi 120 nm. Men hvor lenge  var Adam i Paradis?  I dag, den 24. juni er det igjen "Svartestilla", og vi bruker Yanmaren på 1200 omdr for å nytte ut hvert et lite vindpust.  De gir oss en tre til fire knops fart. Vi har nå brukt opp 200 liter av de totalt 400 liter med diesel som vi har. Dersom det fortsetter med vindstille, må vi belage oss på å vente på vind, i et oljeblankt dødstille Atlanterhav. 

På lange båtturer følger det nesten alltid små uhell med. Vi oppdaget dessverre at hoved vanntanken vår, på 350 liter, var nesten tom å fant snart ut at en skadet slangeklemme var årsaken. Dermed måtte mye av ferskvannet opp fra "bunnsumpen" og ut i Atlanterhavet, med lensepumpen. Men vi har 200 liters tanken i reserve, selv om det minker på den, og  8 stk. 5 liters kanner med ferskvann.

Vi vasker oss i sjøvann og det samme med oppvasken. Elles bader vi utfor hekken, og det går utmerket for våre ikke altfor sarte sjeler og kropper.  Inverteren, som gjør 12 v om til 220, virker ikke selv om den er ny.  Vår elektriker kunnskaper på "know how" er utilstrekkelig til å fikse inverteren, og dermed må vi stole på Honda-en, som er en trofast og bensin beskjeden venn.

Forøvrig virker det meste nå utmerket ombord. Særlig priser vi vår nye Vindgenerator "Silent Vind 400”. Den gir oss all den strøm vi trenger under seiling, vel og merke så lenge det ikke er "svartestilla" på havet, da må Yamnaren til pers, og den nye dynamoen virker supert.

Nå har Dorian stekt brød på stekepannen og det smaker utmerket, etter at de siste brødet ble overlatt til Poseidon, som gjerne spiser litt myglet vare ettersigende. Erling lager havregrøt, men selv om han smugler en spiseskje smør i,  er dette kost som behager Rumeneren Dorian. Erling lager grøt av müsli med boksemelk, siden melkelageret vårt er slutt. Müsli grøt er velsmakende, men en kaloribombe, og en porsjon til frokost holder sulten vekke til ettermiddag.

Erling tror det er Dorians sigarer som tar den fine smaken fra han. Dorian røker sine Havanna sigarer i cockpiten, dag som natt, og er himmelsk fornøyd med sitt store lager. Han hadde dem til og med i den vanntette nødsekken, så selv i redningsflåten hadde Dorian ingen planer om å unnvære sine "Havannas".  

Min skipskamerat Dorian på denne Atlanterhavskyssingen er Rumener, han har Irsk pass og er bosatt i Arguineguín på Gran Canaria. Han er en utmerket seiler som drar kraft ut av alle vindpust og vindendringer. Han får lett en halv knop mer enn det Erling presterer når han styrer riggen på sine vakter. Dorian lærer fra seg mange fine seiltriks til Erling, og dessuten er Dorian er ”trollmann” med elektroniske knapper.

Instruksjonsbøker komme fra hans Androide mobil, som ble straks koblet med WIFI til kartplotteren.  Erling ville protestert på at dette var mulig, men her er det "syn for sagn" og Dorian som fyller 42 den 28.mai er en herlig reisekamerat og altmuligmann.  Dorian styrer nå fra satellitttelefonen og har daglig kontakt med Sofie Dahl i Oslo som sender værmeldinger, så nå har Lise i Båtsans fått fri fra denne vær meldeplikten.

I dette fortiden stille Atlanterhav, ønsker vi vind. Vi speider stadig ut i horisontens 360 grader, etter vindhåp. I en slik stund kommer mange tanker, og Erling tenker på "strilekjerringa” som rodde til Bergen med fisk i motvind, med den heller late mannen sin i "bakskuten". Hun ble tilslutt så lei av å ro i motvind at hun ropte til "vår herre"; hjelp meg så vinden snur til vi skal hjem igjen.

Andre halvdel av Atlanterhavskryssingen kommer:

Erling Viksund avslutter dette reisebrev med et dikt...

Poseidon med alarmrop kaller!

Når Poseidons alarmrop gjaller
og sterkt på Vagabond kaller,
ser Poseidon  i sitt sladrespeil
at  nå er det  på tide å reve seil.

Underveis er en tropisk storm
en gul lynende Midgardsorm,
fra stille og sol i tropisk klima
på et blunk nesten  som  "Hiroshima"

Nifst i natten på den lille seiler
men små kryp til fornuften beiler,
følger all kunnskap som er ombord
reglene er her som i det kalde nord.

Om Vagabond  seiler fra  stormen
unngår den ikke halen på ormen,
om alle nødprosedyrer var klare
slapp vi  nesten med skrekken bare.

En Tropisk storm mine  venner
er noe sjøfolk fra alle tider kjenner,
men er du  på Atlanterhavs seilas ny
tenker du at på havet finnes ikke ly.

Så kan den vise landkrabbe spørre
Svaret får du fra 1000 generasjoner
som forsto og levde med havets toner,
som forsto at i livet mest kunne nyte
fullbyrdes best for den som vil yte.

Erling  på havet 27 05 2015