Erling Viksund ‘s Reisebrev fra Karibien

Flere FB venner har ønsket at Erling skulle si noe om sine følelser når Atlanterhavskrossingen var fullført. Det er ikke alltid enkelt å skrive eller snakke om sine følelser, men denne gang blir enkelt.

Kl 05:00  lokal Barbados tid og 08:30 Canaria tid, etter 15 døgn og 18 timer, i bekmørke stemnet Vagabond inn mologapet etter overrettene i Brigdetown  servicehavn. Til alt hell var det en ledig plass, og det ved siden av " Volvo Osean Racer". 

Da Vagabond hadde fått opp for og akterspring, samt land trosser for og akter, kom den store gleden og tilfredstillelsen over Vagabonds gamle skipper. Gledestårene strømmet i mørke på hans gamle og nå skjeggete kinn.

 "Ja vi klarte det” var det eneste skipperen med rørt sprukken røst, fylt av en uendelig glede, kunne rope ut i tropenatten mot Jupiter og Orions Belte som trofast hadde fulgt oss.

Mer er neppe nødvendig og si om følelser etter en jomfruelig og vellykket "Atlanterhavskrossing " for en tilårskommen norsk båtbygger.

Barbados
På mange måter en skuffelse, på tross av den frodige og vakre natur og skogbevokste kyst. Hvorfor, lurer du gjerne på? Ja, Barbados er tilrettelagt for "cruise skip" og masse turismen. Båthavner og gjestehavner har man ikke hørt om på disse kanter. Utstyr er mangelvare og drivstoff må bæres på kanner. Servicehavnen i Bridgetown er så dårlig beskyttet at en kuling skaper meterhøye "svell"  og håpløse fortøyningsforhold. Man er henvist til å ligge for anker på "svai", med all ankerkjetting ute på Carlisle Bay. 

Dette er i og for seg behagelig nok med sol hele dagen og perfekte badetemperaturer for en Nordbo, og kun en kort svømmetur inn til den fantastiske strand.  Kjempeskilpadder bader til tider ved siden av oss, og er høyt skattet og fredet. 

En liten tur med gummibåten så er du inne i selve byen hvor Cruice turistene fyller barer og streder. Absolutt hyggelig nok, men jeg forstår nå hvorfor så mange erfarne atlanterhavsskippere rådet oss til og gå direkte til St. Lucia eller Martinique. Det akter vi å gjøre mandag, etter en ukes opphold og turer her på Barbados. Dermed må senere reisebrev fortelle hvordan forholdene i Karibien er for en norsk  langturseiler.

Første dag var vi på besøk i multimillionærs  havnen, Port St Charles . Her var alt perfekt, men til en pris på norske kroner tusen pr. natt for en trettenmeters båt. Mens Bridgetown opererer med kr 150.-for natten, mens på Carlisle Bay ankrer du gratis. Derfor ligger her en tyvetalls båter anket opp rundt oss, og det skaper en internasjonal stemning samt hygge, både på sjø og land. Vi spanderte også på oss en femretters middag på en luxusrestaurant første dag på Barbados. 

Så ble det havregrøt til frokost og bussturer med  derpå "Yankee grill Food". De unge tar dinghy å reiser på land om kvelden, mens den skipperen koser seg ombord med sine tanker. Han sender hilsener hjem med "den klare aftenstjerne," og er glad for at han er i live og har ikke tatt en eneste "Nitro", under den for han, krevende Atlanterhavskrossing.

Joda, min kjære fastlege Erling Aaserud "pumpa holder".  De danske gjester, far og sønn, reiste nå hjem. Nikolai, Sebastian og Erling blir dermed alene neste måned, å la det være sagt; "tre personer er nok" på en 43 fots seilbåt over  Atlanterhavskrossing.

Som litt ”galgenhumor” hadde Erling spøkt om sitt hjerteproblem, og med at et lik midt i Atlanterhavet ville bli illeluktende i varmen. Men, danskene parerte med at den spjærete spinnakeren nok ville gjøre nytte for en begravelse i havet. Erling, ytret at han gjerne ville ha en "hårtust" sendt til Norge med urnen, men fikk det korrekte svar; at etter som han er helt skallet kunne det ikke bli hodehår. Dermed spørs det om urnen ville bli akseptert i Strusshamn, av mitt kjære familiemedlem og kirkeverge Geir Viksund.
Nå ble det heldigvis ikke slik, og nok om dette makabre tema, som dog er en del av menneskets evige realiteter.

Kjære reisebrev leser, med dette avslutter vi med et dikt fra skipperen:

Her vi nå er, på hver vår plass, lever vi
for morgendagen ha vi ingen garanti.
Ingen har komt til oss etter sin død
å fortalt oss hva døden han bød.
Så du er henvist til å tro eller tvile litt
på alt som predikes vil skje etter livet ditt.
Men vårt privilegium idag er at vi lever
og at vi gir vårt samfunn mer enn vi krever.
Det skulle vært straffbart å være sur
februar er snart slutt og våren står for tur.

Barbados 24.02.15