Erling Viksund‘s Reisebrev!

Så setter vi en kurs, vest for hovedkurs, da erfarne seilere har fortalt oss at det er mer vind på lengdegrad med den sørligste øya på Kanariøyene "Hierro".

Etter å ha tilbakelagt 150n mil det første døgnet, med rev i både storseil og genova i medvinds småkuling, legger vi om til hovedkurs.

Vi har da sannelig vind nok, og mer skulle det bli. Ved tidvis 25 til 30 knop snakker vi om stiv kuling, og det var i meste laget for en utrent skipper og hans mannskap. Storseilet med fulle rev ble tatt ned, og alle rev ble satt i genovaen. Vi var da fornøyd med at Vagabond holdt en snitt fart på 6 knop på ”platt lens” (seile med vinden inn rett bakfra.).

Den nye genova bommen fungerte ikke tilfredsstillende. Den var litt for lang og masteslidene var trege. Skipperen ønsket ikke ha utrente folk løpende fremme i denne grapsesjøen, selv med livliner var det uforsvarlig. Dermed ble genovabommen tatt ned, og faren for uhell var redusert. Seilere med erfaring vet, at med vinden rett i hekken er lange lensekryss avslappende seiling for dem som ikke har det travelt,  og er det noe Vagabond slett ikke har, så er det travelt.

De kjekke danske gutter ble plaget av sjøsyke de første dagene, men dette er tøffe gutter som ikke klager. De er meget lærevillige og utviser, ettersom dagene går, godt sjømannskap.
Skipperen husker den tidligere statsråd og nå professor, Gudmund Hernes sine mange Pauli ord.  Et av ordene var; ”alt som kan gå galt går galt”, og det var endel som gikk galt.  Dermed ble det lite søvn på skipperen, som selv utenom firetimers vakter, var årvåken og strengt påpasselig.

Problemene våre startet med at den nye vindgeneratoren ikke leverte strøm. Videre falt den nye kartplotteren stadig ut. At vindmåleren tok pause kunne vi leve med, men uten kartplotter og strøm er det ulevelig i våre dager. Columbus og Vikingene klarte seg uten strøm, men de hadde ikke kjøleskap, elektriske pumper, autopilot osv osv.  Dermed ble det ladning med Yanmaren en gang i døgnet, samt strømsparing. De hengivne kokker var ikke helt enig med den gamle skipper om at Autopilot skulle prioriteres fremfor kjøleskap, men heldigvis har skipperen det siste ord ombord i en båt.

Å håndstyre i tung sjø i dagevis, med uvante hender, er ikke å anbefale for noen. I Vagabond er det ikke installert et vindror, og i det fjerne blinker det en mulig nyinvestering. Først da vi kom i havn, i Mindelo, klarte vi og finne feilkoblingen av Vindgeneratoren å rette den. 

Vi vurderte sterkt å kjøpe et solarpanel
Sammen med vindgeneratoren, etter våre beregninger, vil den gi reservestrøm under den lange seilturen som står foran oss over Atlanteren.  Men de hadde ikke Solarpanel i båtforretningene i Mindelo. Dermed, for sikkerhets skyld, rigget vi opp " Hondaen",  men skipperen skulle ønske et mer permanent installert dieselaggregat, som ville gitt oss mange fordeler ombord. 

En slik seilas som vi her har gjennomført gir oss små mennesker både sorger og gleder på det store hav. Særlig vakre er kveldsvakten fra kl. 20 til 24, og morgenvakten fra kl. 04 til 08. Selv med sterk vind og mye sjø, gir stjernehimmelen og uendeligheten folk som er glad i havet en indre malende glede. Prisen man må betale er strabasene en må gjennomgå i kolsvart mørke og dårlig vær. Men når de tunge stunder er over, blir strabasene fort glemt. Slik er gjerne vi mennesker, og derfor utsetter vi oss for all mulige utfordringer. De bringer oss fremover og gir oss fullverdige liv.

De siste to dagene hadde vi mellom 22 og 28 knops litt skiftende medvind, og tung medsjø. Toppsjøen ble tidvis sendt inn i cockpit, og sjøens bølger lot seg ikke alltids surfe på. Bekymringen for landligge i lang tid og utlegg på flere hundretusen, plaget skipperen på grunn av den reduserte genova. Den hadde en tendens til å slå over, så bare den ikke ryker. Det ble derfor minimalt med søvn på den eldre atlanterhavseiler, men han har vært i hardt vær før som man sier.

Omsider fikk Vagabond en herlig landkjenning, når Mindelos taggete fjellformasjoner "steig av hav". Da sang Erling ut over havet, for full røst, sangen som gamle lærer Ervik lærte han for snart 70 år siden.     Dei gamle fjell i syningom "ja dei gamle gode nutane dei gjera hugen glad".  Høyest stemning derimot og   glede, sto de danske gutter for. Nå hadde de fotografert delfiner og flyvefisk de siste dagene, og nå skulle de sette foten på Kapp Verdes jord.

Vagabond, som hadde det gule Q flagget, samt Kapp Verde høflighetsflagg oppe, ble tatt kongelig imot av marinabåten. Eskortert til reserverte plass, hvorpå frivakten kunne begynne for alle ombord.
Mer om Kapp Verde med Mindelo og Porto Grande i neste reisebrev…

Erling Viksund, er en ivrig dikter og da Christian Radich ble han inspirert til å skrive følgende ord:
 

Opp med seilet ut i havet
havet møter oss men i kavet,
møter vi Christian Radich på vei inn
og varm glede rører våre sinn,
når de unge hilser oss fra dekk,
men snart er skoleskipet i disen vekk.

Tyve skip ligger i Las Palmas for anker
og dette minner nordmenns tanker,
om at før var det norske sjøfolk ombord
idag er det få uteseilere fra nord .
Men Vagabond seiler med glede og gammen
dansker og nordmenn lever godt i sammen.

Vi møter Atlanterhavet og strabasene
og er trygge for at vi greier brasene.
Så svinner Gran Canarias  horisont
Vagabond møter en sterk medvindsfront,
først settes rev så tas storseilet ned
med revet Genova seiler vi 6 knop avsted.

        ----------------
Erling 16.01.15