2014-12-29-6a12986c01e02e0cdda3cc491906eca0eb5d6664 Fotokredit Erling Viksund: To læregutter har mønstret på og skal være med Erling Viksund over Atlanteren. Nikolai ( 22 ) er kokk og Sebastian (22) er tømrer og kelner. Begge er fra Odense i Danmark ( H C Andersens hjemby )

Erling Viksund’s Reisebrev 1, del 2

I den noe krappe motsjøen ble omdreiningene redusert fra 2400 marsjfart til 2000 og fremdriften ble redusert til 4 knop. Det slo meg at dette blir en lang dag, og det ble det, forteller Erling.

Seilasen begynte i nordlig bris 2 til 3 sekundmeter rett i baugen og jeg fant det ikke tjenlig å reise seil de 35 n mil til Las Palmas. Men etter Punta de Mas Palomas frisknet motvinden på til frisk bris 8 til 10 sekundmeter . I den noe krappe motsjøen ble omdreiningene redusert fra 2400 marsjfart til 2000  og fremdriften ble redusert til 4 knop.

Ved Punta de Arinaga var vindstyrken øket fra 14 til 16 og jeg begynte å lure på min nye elektroniske vindmåler. Farten var nå nede i 3 - 4 knop og Atlanterhavet gikk hvitt rundt oss med endel overvann. Satte nå opp Spray Hodden og det ble litt behageligere i cockpiten, men det verste gjensto.

Ved Punta Del Gando viste vindmåleren 16 til 18  og med stor sjø var farten ved 2000 omdr nede i mellom to og tre knop. Det var blitt mørkt  for lenge siden, og med 15 nm til Las Palmas kunne den resterende seilasen ta mellom 4 og 5 timer. Dermed besluttet jeg å gå inn til fiskerlandsbyen Taliharte, som var et klokt valg.

Jeg hadde kun den nye kartplotteren å stole på, og det gjorde at jeg traff mologapet i sjørøyken perfekt, uten å dobbeltsjekke med papirkart som jeg alltid gjør. Papirkart var for grovt til at denne fiskerlandsbyen viste.
De unge danske gutter hadde bestått uværet med glans uten tegn på redsel eller sjøsyke. De hadde til og med (med livliner) vært fremme og satt en ekstra surring på Lazybaggen til storseilet.

Fullt så greit gikk det ikke med mine to unge landkrabber da vi skulle legge til kai i kulingen. Guttene som jeg hadde lært både halvstikk og båtsmannsknop fikk "blackout"  og klarte ikke å  "sette fast" så hurtig som det var nødvendig i mørke og kavet. Heldigvis kom nå min nye Sleipner baugpropeller til sin rett og etter andre forsøk ble vi forsvarlig fortøyd med spring, tre trosser, samt alt som fantes ombord av fendre.

Men hvor lenge var Adam i  Paradis?  En gullstripet havnebetjent viste oss vinterveien, her er det kun havn for fiskebåter og han kommanderte oss ut av moloen uten nåde. Betjenten kunne ikke ett ord engelsk og gamle Erling måtte til med en hvit bløff på sitt kråkespansk .  " Senor kapitano!! meo velomacina e ruina!! Esto e una emergensia como legalisare internationale puerto fasilitades!! Comprende kapitan?”   Og endelig fikk vi overnattingstillatelse ved kai etter å ha vært på havnekontoret med Nasjonalitetsbevis og pass. 

De unge dansker hadde energi nok til å stelle istand en vidunderlig gryte risotto, alt laget fra grunnen. Den gamle skipper har sans for god gourmetmat.

Den natten sov de gamle og unge ombord i Vagabond, den uskyldige sjøgutters herlige søvn.
Morgenen opprant med 3 til 4 sekundmeter og Vagabond stakk av før havnesjefen var kommet i uniformen, for å kontrollere vår påståtte rorfeil.  De 12 n mil til Las Palmas  gikk unna i sol og glede, på 2 timer.

Dermed hodt den gamle erfaring stikk; "man kan skal man slutte mens leiken er god!”